Kolbein Lauring

Kolbein Widrik Lauring ble født 15. juni 1914 i Narvik, men flyttet som barn til Ljan i Oslo. Han ble tidlig venn med Max Manus, og de to fulgte hverandre gjennom både militærtjeneste, vinterkrigen og motstandskampen.

Etter krigen ble han dekorert med St. Olavsmedaljen med ekegren og H.M. Kongens Erindringsmedalje.

Kolbein Lauring ble født i Narvik, men flyttet som åtteåring til Ljan i Oslo. Familien bodde i Herregårdsveien 12A, i nærheten av Ljan skole. Like nedenfor lå hytten hvor barndomsvennen Max Manus bodde sammen med sin far.

De to guttene ble raskt nære venner og tilhørte hver sin «krigsgjeng» av gutter på Ljan. Manus ledet den ene gjengen, mens Jens Christian Hauge ledet den andre.

Lauring og Manus fulgte hverandre gjennom flere viktige perioder i livet. De avtjente førstegangstjenesten sammen, og før krigen arbeidet Lauring blant annet som reparatør av kontormaskiner i firmaet Knutsen og Bommen i Oslo.

Barndomshjemmet i Herregårdsveien 12A forble Kolbeins adresse langt inn i krigen – det var herfra han ble arrestert av Gestapo 16. januar 1941. Etter at han giftet seg med Kari i 1944, måtte de allerede fjorten dager etter bryllupet gå i dekning. De nygifte flyttet inn i et anneks i Ljabruveien 48, lenger nede på Ljan – huset som skulle bli åstedet for den dramatiske razziaen 4. april 1945.

Da Sovjetunionen angrep Finland i november 1939, meldte både Lauring og Manus seg som frivillige på finsk side i vinterkrigen. I januar 1940 nådde de frem til Sallafronten etter en strabasiøs marsj på rundt fem mil gjennom vinterkulde uten mat eller drikke.

Kampene der var harde, men krigen tok slutt i mars 1940 da Finland inngikk fredsavtale med Sovjetunionen.

9. april 1940 fikk Lauring og Manus beskjed om at Tyskland hadde invadert Norge. Sammen med rundt 130 andre norske frivillige organiserte de seg i et kompani under ledelse av den svenske kaptein Gösta Benckert.

De deltok i kampene ved Kongsvinger og Vardåsen fort. Under disse kampene ble Lauring tatt til fange av tyskerne og satt i fengsel frem til kort tid før våpenstillstanden i juni 1940.

Etter den norske kapitulasjonen gikk Lauring raskt inn i motstandsarbeid. Sammen med Max Manus, Gregers Gram og Gunnar Sønsteby var han med på å starte den illegale avisen Vi vil oss et land, en av de tidligste illegale publikasjonene i Norge under okkupasjonen.

16. januar 1941 ble Lauring arrestert av Gestapo. Da han ble pågrepet hadde han blant annet et kart som viste tyske luftvernstillinger i Holmenkollåsen. Han ble utsatt for hele 28 harde forhør, men unngikk dødsstraff.

Lauring satt først fengslet i Åkebergveien og Møllergata 19, før han senere ble sendt til Grini fangeleir. Totalt satt han i fangenskap i to år og ni måneder. Under oppholdet i Møllergata 19 klarte han blant annet å kopiere nøklene til en tysk vakt, noe som gjorde det mulig for en annen fange å rømme.

Etter løslatelsen tok Lauring straks kontakt med Max Manus igjen og fortsatte arbeidet i motstandsbevegelsen. Fra 1944 deltok han i sabotasjevirksomhet sammen med gruppen som senere ble kjent som Oslogjengen.

Han deltok blant annet i aksjoner rettet mot tyske skip i Oslofjorden og andre sabotasjeoperasjoner i krigens siste fase. Lauring hadde også en evne til å virke ufarlig overfor tyskerne. Han snakket flytende tysk og kunne slå av en tilsynelatende uformell prat med soldater han møtte, noe som gjorde det lettere å bevege seg i byen uten å vekke mistanke.

4. april 1945 ble huset til Kolbein Lauring på Ljan omringet av tyske soldater under en større opprullingsaksjon knyttet til Operasjon Derby.

Lauring oppdaget raskt at huset var omringet. Det oppsto skuddveksling, og han klarte til slutt å skyte seg ut og komme seg unna. Samtidig ringte hans kone Kari Lauring til flere motstandskontakter for å advare om razziaen. Varslingen reddet trolig livet til flere i motstandsbevegelsen.

Kari Lauring ble arrestert og satt på Grini resten av krigen. For sin innsats ble hun senere dekorert med den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.

Samme dag ble to andre motstandsmenn, Roy Nielsen og Olav Ringdal, drept i Alf Borgens leilighet i Bygdøy allé 117.

Siegfried Fehmer forklarte i avhør etter krigen at Lauring kom på Sipos liste fordi navnet hans ble kjent i saken — han trodde det ble funnet i Borgens leilighet. Gruppen som skulle arrestere ham, ble ledet av kriminalsekretær Schamper. Lauring kom seg unna «etter å ha kastet håndgranater og brukt pistolen», som Fehmer formulerte det. Fehmer kjente navnet fra før: Lauring hadde sittet lenge fengslet som venn og medarbeider av Max Manus fra 1941.

I frigjøringsdagene i 1945 tjenestegjorde Kolbein Lauring en periode som livvakt for kronprins Olav og kongefamilien. Etter krigen arbeidet han blant annet i bedriften til Max Manus.

Han mottok St. Olavsmedaljen med ekegren og H.M. Kongens Erindringsmedalje for innsatsen under krigen.

Kolbein Lauring døde 31. mai 1987, 72 år gammel, og ble gravlagt på Nordstrand kirkegård i Oslo. Hans kone Kari døde i 1993.