Egil Halle ble født i Horten i 1918, var sønn av direktøren på Norsk Akkumulator og arbeidet selv på fabrikken som teknisk assistent. Han var opplært i våpenbruk av Svein Blindheim og William Houlder, og sluttet seg i 1943 til Oslogjengens Operasjon Bundle, med status som midlertidig soldat i Kompani Linge. Max Manus omtaler ham som «en venn av Gregers», som «var villig til å hjelpe oss». Da gruppen trengte hjelp, kjørte de bortom Egil på Norsk Akkumulator.
Egil ble en del av den lille kretsen som arbeidet med Manus’ hjemmelagde torpedo: «Kolbein Lauring, Egil Halle, Hans Breien og jeg arbeidet stadig med torpedoen.» Han var også med ut på aksjoner — «Vi var seks mann, Egil Halle, Hans Breien, Kolbein Lauring, Roy Nielsen, Gregers og jeg» — og sto vakt i bilen sammen med Alf Borgen og Kolbein mens jobbene ble gjort.
Egil hadde som regel kona med — Inger Johanne, født på Nordstrand i 1920, men for gjengen bare «Vesla». «Hun var alle tiders, ikke redd for noen ting, og arbeidsom og flink», skriver Manus. Hun speidet ut mål sammen med ham — blant annet en destroyer i Son — og ble sendt opp på Ekeberg for å holde vakt og se en eksplosjon. Manus tok et bilde av henne med brannen i bakgrunnen — det ble gravd ned til krigen var over.
Under en våpeninstruksjon i en kjeller i Heyerdahlsgate 4. mai 1944 mistet en av mennene en sikret håndgranat på gulvet. Vesla var den eneste som ble skadet — «hun fikk knallhylsen i kneet». Les mer i aksjonen mot Kirkeveien 90.
Da hun var borte, merket Manus det: «Jeg savnet vår gamle ‹altmuligmann› Vesla Halle.»
Høsten 1944 gikk Egil og Vesla i dekning hos fru Ragnhild Krøger. Natt til 14. november ble huset omringet. Egil forklarte selv i 1945 hvordan Sipo fant dem: Telefonnummeret til dekkadressen lå hos en av kameratene som ble drept på Plasskafeen kvelden før — Gregers Gram. Arrestasjonen ble ifølge Egil utført av Siegfried Fehmer, angiveren Finn Kaas og «en Vogt» — trolig statspolitimannen Reidar Voigt. «Egil og Vesla arrestert», skriver Manus — mens fru Krøger og mannen hennes slapp ut og kom seg unna med sine to barn. For Manus kom meldingen samtidig med de verste nyhetene fra den høsten: «Så kom telegrammet: Gregers var død, Tallak såret. Egil og Vesla arrestert.»
Egil ble satt på Møllergata 19 og slått i avhør med håndjern som var strammet så hardt over håndleddene at de ga sår. Gestapo beslagla alle eiendelene hans og 2700 kroner. 30. desember ble han flyttet til Grini. Vesla satt på Grini som fange nr. 15734. Hun ble ikke selv mishandlet, men så andre fanger bli det. Begge satt til frigjøringen.
Manus fryktet at de kunne sprekke under forhør. Senere fikk han vite at Egil hadde klart å ødelegge et bilde av Roy Nilsen da Gestapo hadde slengt det fra seg.
Etter frigjøringen sto Egil ansikt til ansikt med mannen som hadde sparket Vesla. Han «gikk bort til ham og minnet ham om at han hadde sparket Vesla. Rollene var byttet om nå», skriver Manus. Like etter krigen satt Egil, Vesla, Kolbein Lauring og Max Manus sammen igjen — som venner.
- Max Manus: Det blir alvor, 1946
- Egil og Inger Johanne Halles spørreskjemaer for tidligere politiske fanger, 1945 (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1560/L/L0005, s. 914–917)
- Fanger.no: Egil Halle og Inger Johanne Halle
- Egil Halle — norsk Wikipedia