I juni 1945 skrev Finn Kaas en «frivillig» forklaring fra Akershus politiske fengsel om sin politiske innstilling. Den første tiden etter 9. april hadde han vært «helt mot Nasjonal Samling og tyskernes prinsipper», skrev han. Men gjennom omgang med tyskere og NS-folk, og gjennom tysk-norsk propaganda, kom han til å mene at bare et «realt samarbeide med okupasjonsmakten» kunne redde Norge. Han meldte seg inn i NS, kom i kontakt med SS-folk og lærte «den saakalte SS-tanken» å kjenne.
Da sikkerhetspolitiet ga ham oppdrag, så han det ikke som angiveri, men «som en nödvendighet for aa faa gjennomfört ideen». Han meldte seg som frivillig til fronten, først i Den norske legion og så i Waffen-SS, ble såret to ganger og kom deretter over i det tyske politiet. Han innrømmet at han allerede i 1944 skjønte at Tyskland ikke kunne vinne — «men jeg var for meget soldat til at jeg kunde forlate det synkende skib».
Ingeniør W. Ramm satt på Møllergata 19 fra august 1940 og arbeidet som «gangfange» der. I et brev til politiet i juni 1945 fortalte han hvordan Kaas i mai 1941 ble satt i celle med direktør Lea fra den såkalte Ålesund-saken. Kaas ga seg ut for å være politisk fange, så hvordan fangene smuglet beskjeder mellom cellene, og fikk Lea til å fortelle hvem han kunne gå til for å komme seg til England. Det førte til at Viggo Widerøe ble arrestert, og at Gestapo kom til bunns i Ålesund-saken.
Rundt jul 1941 var Kaas tilbake på Møllergata 19, nå i fangeklær for å virke som en eldre medfange, og ble satt i celle med grosserer Midtskaug. Denne gangen rakk gangfangene å advare Midtskaug.
Også Siegfried Fehmer omtaler Ålesund-saken i sitt manuskript fra 1946 — og kaller Kaas «meinem Mitarbeiter», min medarbeider.
Gjennom 1944 samlet motstandsbevegelsens etterretning rapport på rapport om Kaas. De noterte at han hadde vært med på arrestasjonene i Horten, Tønsberg og Sandefjord, at han giftet seg med en kvinne fra Nøtterø i februar 1944, og at han bodde i Svoldergata 2 under navnet «Finn Knutinge». Han spiste helst på grillen i 2. etasje på restaurant Viktoria, men aldri til faste tider, og han gikk «bestandig meget hurtig».
Signalementet var detaljert: omkring 1,85 høy, slank, nesten svart bakoverstrøket hår, en nese som en «rovfugl», og alltid bevæpnet, «i uniform eller i sivil». Sommeren 1944 fikk han tysk statsborgerskap og ble saksbehandler med eget kontor, rom 401 i 4. etasje på Victoria Terrasse. En kilde skrev at Kaas var «foraktet av alle tyske på Viktoria Terasse».
21. august 1944 så overvåkerne at han flyttet fra Svoldergata: En tysk lastebil hentet sengetøy og madrasser, og Kaas, kona og schæferhunden satte seg i førerhuset. Han dukket opp i Hjelms gate 6 under navnet «Leif Arnesen», og fra 1. november 1944 i Vestheimgata 6, en gård som var beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet.
Kaas hadde nattevakt på Victoria Terrasse 13. november 1944 da telefonen kom fra Plasskafeen om at kriminalsekretær Clemens var såret. Han fikk i oppdrag å hente Fehmer, og kjørte sammen med ham til kafeen. Samme natt var han med på å arrestere Egil og Inger Johanne Halle. Ifølge Hubert Lennertz satt Kaas også i rommet da Fehmer forhørte den sårede Johan Edvard Tallaksen, og var med og kjørte ham til Akershus samme kveld. Les mer om Plasskafeen.
Mandag morgen 4. desember 1944 åpnet Andreas Aubert og Henrik Hop ild med maskingevær fra spisestuen til familien Nilssen i Gabels gate 48, mot Vestheimgata 6 tvers over gaten. Statspolitifullmektig Reidar Voigt ble drept. Kaas, trolig hovedmålet, kom seg unna.
Et kvarter senere sto han selv i leiligheten i Gabels gate. Om ettermiddagen forhørte han sønnen i huset, Per Anker Nilssen, på Victoria Terrasse — med slag i ansiktet, benskrue og pisk. Noen dager senere flyttet Kaas igjen, til Oscars gate 6 B, under navnet «Andersen». Les mer om likvidasjonen.
Ved årsskiftet 1944–45 reiste Kaas til Tyskland. Motstandsbevegelsen fikk meldinger om at han gikk på SS-Führerschule, og senere at han var i Praha. Han kom tilbake til Oslo 14. april 1945 etter et kurs i å spore opp radiosendere, og skulle ifølge en melding ta over ledelsen av den jakten i Norge. 19. april 1945 deltok han som sivilkledd Gestapo-mann i en gaterazzia i Oslo.
Saken mot Finn Knutinge Kaas startet i Eidsivating lagstol 26. juni 1946. Han møtte i retten «velantrukket og flott, tilsynelatende uberørt» over det omfattende synderegisteret som ble lest opp, skrev pressen. Tiltalen gjaldt blant annet at han satte tyskerne på sporet av flyktningetransportene fra Ålesund til England — med det resultat at fem nordmenn ble skutt og seks fikk lange fengselsstraffer — og at han hadde mishandlet fanger med «benklemmer» og pisk. Kaas erklærte seg ikke skyldig.
Han ble dødsdømt, og Høyesterett stadfestet dommen i februar 1947. Straffen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. 2. november 1957 ble Finn Kaas løslatt og utvist til Tyskland.
- Landssviksaken mot Finn Knutinge Kaas (O.Pk.V J.sak 6123/45): Kaas' egne forklaringer 18. og 19. juni 1945, brev fra ing. W. Ramm 19. juni 1945, motstandsbevegelsens etterretningsrapporter 1944–45, Per Anker Nilssens rapport 12. juni 1945
- Landssviksaken mot Emil Clemens (O.Pk.V 12019/45): avhør av Hubert Lennertz 8. november 1945
- Egil Halles spørreskjema for tidligere politiske fanger, 1945 (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1560/L/L0005)
- Siegfried Wolfgang Fehmer: Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei, bind 2, 1946 (Nasjonalbiblioteket)
- «Finn Kaas har et langt synderegister», Gjengangeren 27. juni 1946
- Norsk Wikipedia: «Finn Knutinge Kaas» — dom, omgjøring og utvisning