Gunnar Sønsteby

Gunnar Fridtjof Thurmann Sønsteby ble født 11. januar 1918 på Rjukan. Faren, Gustav Sønsteby, arbeidet i nærmere 40 år ved Rjukan salpeterfabrikker; moren Margit drev syforretning fra familiens leilighet og var av bondeslekt fra Heddal. I oppveksten brukte Gunnar mye tid på fjellet — allerede fra tolvårsalderen gikk han lange turer på Rjukanfjellet etter skoletid, og mange av klassevennene fra Rjukan ble later aktive motstandsmenn.

Han tok artium ved Tinn Kommunale Allmennfaglige skole i 1937 — i samme kull som Knut Haugland, som han skulle møte igjen i meget andre sammenhenger under krigen. Etter gymnaset flyttet Sønsteby til Oslo og begynte på Otto Treiders handelsskole, avtjente førstegangstjenesten i Hans Majestet Kongens Garde, hadde en rekke småjobber og påbegynte sosialøkonomistudiet. Rjukanfjellet ble byttet ut med Nordmarka — han dro flere ganger i uka inn til Studenterhytta.

Da Germany angrep Norge 9. april 1940, arbeidet Sønsteby som revisorassistent i Gjensidige. Han sluttet seg til de norske styrkene på Østlandet, og kjempet på Ringerike og Hadeland og videre opp i Østre Gausdal — til han fikk lungebetennelse og måtte legges inn på sykehus.

Allerede i august 1940 var Sønsteby i gang med det illegale arbeidet — han bidro til produksjonen av de underjordiske avisene «Vi vil oss et land» og «Alt for Norge». I november 1940 sluttet han seg til Milorg, og utover i 1941 reiste han rundt i Sør-Norge for å organisere motstanden.

I løpet av 1941 tok han seg over til Sverige, der han kom i kontakt med SOE. Under et forsøk på å nå Ålesund for transport over Nordsjøen — sammen med Claus Helberg — forfrøs Sønsteby beina. Han returnerte til Sverige og utførte utover i 1941 kurer- og etterretningsoppdrag inn i Norge for Den britiske legasjonen i Stockholm.

1. januar 1942 ble han arrestert av svensk politi og satt i spesialfengsel i tre uker, etterfulgt av halvannen måneds internering — men klarte å overbevise politiet om at han ikke var den ettersøkte Gunnar Sønsteby. I stedet for å flykte til England fortsatte han som britisk etterretningsagent tilknyttet SOE. Det var Daniel Ring («No. 12») som ga ham kodenavnet «No. 24». 9. april 1942 returnerte han til Norge — nå som illegal på heltid og stasjonert i Oslo.

I Oslo bygde Sønsteby opp et etterretningsnettverk av imponerende omfang. Hans nestkommanderende var Per Mørland, «den første og mest allsidige medhjelperen». Han samarbeidet blant annet med organisasjonen 2A og Asbjørn Sundes Osvald-gruppe. Fra november 1942 begynte han systematisk å samle offisielle stempler til falske dokumenter; han skaffet seg til og med opplæring i å forfalske sine egne papirer — og ga seg blant annet et falskt førerkort som han etter krigen fikk byttet i et ekte, uten å ta førerprøven.

En av de tidlige aksjonene var kuppet mot Norges Bank i 1942, som sikret eksilregjeringen trykkplatene for norske sedler. I april 1943 var han nær ved å bli tatt av Gestapo — og flyktet til Sverige. Denne gangen ble han sendt til Storbritannia. 21. september 1943 ble han offisielt innrullert i Kompani Linge (NOR.I.C.I. ID 4315), og startet opplæring ved STS.25 og STS.26.

17. november 1943, klokken 21:09, lettet Halifax «O for Oboe» fra RAF Tempsford — 138 Squadron, under kommando av Sq.Ldr. T.C.S. Cooke DFC AFC DFM. Klokken 01:35 neste natt, fra 800 fots høyde, ble fire menn droppet over en slette 31 km øsøøst for Notodden og 21 km sørsørøst for Kongsberg: Gunnar Sønsteby, Knut Haugland, Tor Stenersen og Jan Allan — skolekameraten fra Rjukan og mannen fra Telemarksaksjonen i samme fallskjermkast. Martin Olsen fungerte som mottakskomité på bakken. Det var operasjon CURLEW.

I Oslo ble Sønsteby utpekt som aksjonssjef for Milorgs sentralledelse og sabotasjegruppen som skulle bli kjent som Oslogjengen. I desember 1944 ble han formelt utpekt som leder for Oslo-gruppen under JC Hauges overordnede retning — kodekommunisert fra London med direktivet «direktiv til No. 24».

Fra våren 1944 ledet eller deltok Sønsteby i en lang rekke av Oslogjengens operasjoner — planleggende, operativt, eller begge deler:

Mai 1944 — Arbeidstjenestens kontor, Akersgata 55. Sprengning av NS Arbeidstjenestens kontorer, med Manus, Gram og Fjeld (Sønsteby selv). En av de tidlige store aksjonene mot det tyske mobiliseringsapparatet.

7. juni 1944 — Norske Folk / Grensen 17. Sønsteby og Rasmussen klatret over takene fra City-Passasjen i Pilestredet og inn til forsikringsselskapets kontorer i Grensen 17, der den siste gjenværende hullkortmaskinen i Norge for AT-registrering av nordmenn ble ødelagt.

9. juni 1944 — Watt-gården, Karl Johans gate. Et mislykket forsøk på å stjele rasjoneringskortene som ble oppbevart i bygget, gjennomført av Sønsteby, Tallaksen, Birger Rasmussen og William Houlder.

9. august 1944 — Rasjoneringskortkapringen. Sammen med Sivorg ble en last med 75 000 rasjoneringskort kapret på åpen gate — Karl Johans gate — i Oslo. Sønsteby var ansvarlig for planlegging og retur av kortene, ifølge Wilson-brevet i HS2/204.

27. august 1944 — Parkveien 8. Sprengning av Arbeidsmobiliseringens kontor i Parkveien 8.

17. september 1944 — Kongsberg Våpenfabrikk. Sabotasje mot den kriegsviktige fabrikken i Kongsberg, utført sammen med elektriker Oscar Bekk og kjentmann Arne Gundeid.

Oktober 1944 — Norsk Vacuum Oil / Sørenga. Rundt 200 000 liter solaolje ødelagt. Med Houlder, Gram, Rasmussen, Tallaksen og Manus.

Bjølsenhallen — tyske flymotorer og flydeler lagret i Moldegaten ble ødelagt i en aksjon Sønsteby deltok i.

I november 1944 reiste Sønsteby til England for hvile og planlegging — Gram og Tallaksen var borte, og gruppen måtte omstruktureres. Han rekrutterte Arthur Pevik til Oslogjengen, og i januar 1945 returnerte han til Norge.

8. januar 1945 — Shell-oljelager, Ekebergsmågen. 360 000 liter olje ødelagt. Sønsteby ledet aksjonen. [Rapportert Y.19 i HS2/204]

14. mars 1945 — NSB administrasjonsbygningen, Jernbanetorget. Sprengstoff plassert i bygningen som del av den koordinerte «Betongblanding»-operasjonen mot jernbanen over hele landet, for å vanskeliggjøre tyske troppeforflytninger. På Sønstebys ordre ble en tysk vakt overmannet da gruppen tok seg inn; norske arbeidere som ble funnet i bygget ble brakt til en nærliggende leilighet før ladningene — plassert av Egil Nordahl — gikk av.

April–mai 1945 — Sikring av arkivene. I Grubbegata 2. mai 1945 ledet Sønsteby inndragning av 7 tonn materiale fra Politidepartementets arkiver — inkludert en safe — etter at nazimyndighetene hadde begynt å destruere dem. Rapporten om aksjonen er signert «Y.19» og datert Oslo 27. mai 1945.

5. februar 1945 — Møte SL Oslo. Koordineringsmøte med sentral soneledelse, dokumentert i HS2/204.

Sønsteby opererte under et utall dekknavn. Kallenavnet «Kjakan» kom opprinnelig fra det humoristiske tilnavnet «Umulius Kjakabråten», gitt av Sverre Ellingsen i motstandsgruppen 2A — Sønsteby svarte med å kalle Ellingsen «Tyttebærbråten». «Erling Fjeld» ble til da han tok et fingert navn ved overgangen til Sverige for å reise til England, og dette ble festet ved ham. «No. 24» var hans SOE-identitet, tildelt av Daniel Ring («No. 12»). «Y.19» var hans feltkode i rapportene.

I det daglige brukte han identiteten «Erling Jacobsen» — sivil ingeniør. «Tor Hansen» ble brukt som statspolitimann-identitet for å passere kontroller med våpen. Han bodde ved Drammensveien 54 i ett helt år uten at noen naboer visste det, og tilbrakte seks måneder i 1944 hos Dr. Henning Johannsen og hans kone i Ulemssgate 48. Han endret klær to til tre ganger daglig, tok alltid på seg hatt eller lue, og møtte ofte rekrutter i mørket. Som dekkhistorie for å kjøre på bensin brukte han en falsk kjøretøygassgenerator.

Nettverket Sønsteby bygde opp var av formidabel størrelse. Han sammenliknet selv kontaktnettet med Oslo-telefonkatalogen, og anslaget er at 50–60 % av alle Gestapo-arresterte i Oslo-området var hans kontakter. Gro Andersen skjulte sprengstoff for ham i to år. Fino Petersen stilte kontor til disposisjon som møtested og lager. Bjarne Grundseen var rådgiver for sabotasje fra sommeren 1941. Larsen sto for transport gjennom hele krigen. Det var på tross av dette nettverket at Gestapo aldri fikk kjennskap til hans egentlige navn — før ved slutten av krigen.

Høsten 1945 flyttet Sønsteby til Boston. Han arbeidet ved Statens Innkjøpskontor i New York og tok et executive-studieprogram på Harvard Business School. Deretter arbeidet han for Standard Oil (Esso) i Panama, New York og Oslo. Tilbake i Norge fra 1949 ble han personalsjef i Saugbrugsforeningen i Halden, salgssjef fra 1954 og salgsdirektør fra 1958. 11. april 1953 giftet han seg med Anne-Karin Jarlsby (f. 24. oktober 1931).

I 1954 grunnla han, sammen med blant andre Erling Lorentzen, helikopterfirmaet Scancopter — som etter hvert skiftet navn til Helikopter Service. I 1968 flyttet familien til Oslo, og Sønsteby ble direktør for oljedivisjonen i Akers mekaniske verksted. Deretter startet han eget konsulentselskap, og var konsulent for Phillips Petroleum (1971–1974) og general manager for Getty Oil Company Norway (1979–1985).

Etter pensjonering arbeidet Sønsteby ved Norges Hjemmefrontmuseum, der han hadde fast kontor. Han brukte mye tid på å holde foredrag om krigsårene og mane til viktigheten av å kjempe for demokratiet — særlig for skoleelever. Han trakk ofte frem de norske krigsseilernes innsats som den viktigste norske bidrag til den allierte krigsinnsatsen, og arbeidet aktivt for å skaffe dem krigspensjon.

13. mai 2007 avduket kong Harald en statue av Sønsteby på Solli Plass i Oslo — laget av billedhuggeren Per Ung. 8. mai 2012, to dager før Sønstebys død, avduket finansminister Sigbjørn Johnsen en annen Per Ung-statue av ham på Rjukan. Gunnar Sønsteby døde 10. mai 2012 i Oslo, 94 år gammel, og ble begravet på Vestre gravlund på statens bekostning.