Likvidasjon på beste Frogner

Vinteren 1944 hadde Andreas Aubert og Henrik Hop for lengst gått fra sabotasje til det motstandsbevegelsen selv kalte «rottearbeid» — likvidasjonen av angivere, statspolitifolk og andre som truet Milorgs sikkerhet innenfra. Det var et arbeid uten ære eller offentlig anerkjennelse, utført i det skjulte og aldri snakket om, verken under eller lenge etter krigen.

Målet denne gangen var Vestheimgata 6 på Frogner. Hele bygården var fra 1. november 1944 beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet, og der hadde Finn Knutinge Kaas fått leilighet. I samme gård bodde statspolitifullmektig Reidar Voigt. De to bodde altså midt blant okkupantens egne folk — og nettopp derfor var det nesten umulig å komme dem inn på livet ved inngangsdøren.

Finn Knutinge Kaas, født 25. mars 1917, var en av de mest beryktede norske angiverne i Gestapos tjeneste. Han hadde vært frontkjemper i Waffen-SS, fikk tysk statsborgerskap sommeren 1944 og ledet etter det egne forhør på Victoria Terrasse, med kontor i 4. etasje. Motstandsbevegelsen hadde skygget ham gjennom hele 1944: Etterretningsrapportene noterte adressene hans, dekknavnene «Leif Arnesen» og «ingeniør Andersen», restaurantene han spiste på — og at han «til enhver tid, i uniform eller i sivil» var bevæpnet. Han ble beskrevet som 1,85 høy, slank, med nesten svart, bakoverstrøket hår og en nese som «rovfugl», og han gikk alltid «meget hurtig».

Det var trolig Kaas som var hovedmålet. Denne desembermorgenen kom han seg unna.

Reidar Sverre Emil Voigt, født 1899, var 45 år gammel og fullmektig i Statspolitiet. Han var den samme Reidar Voigt som som politibetjent i mars 1941 ledet etterforskningen etter at Max Manus hoppet ut av et vindu på Ullevål sykehus og forsvant. Tre år senere arbeidet han tett med Gestapo: Ifølge Sipo-mannen Hubert Lennertz' avhør etter krigen satt Voigt også i rommet da Siegfried Fehmer forhørte Johan Edvard Tallaksen på Victoria Terrasse i slutten av november 1944.

Kaas og Voigt arbeidet også sammen i felten. Natten etter Plasskafeen, 14. november 1944, var de med på å arrestere Egil og Inger Johanne Halle — sammen med Fehmer. Det skrev Egil Halle selv i sitt spørreskjema som tidligere politisk fange i 1945: arrestasjonen ble utført av «Fehmer, Finn Kaas og en Vogt», og de to siste kalte han angivere ved statspolitiet.

Oslo byleksikon omtaler Voigt og Kaas som svogere. Vi har ikke funnet det bekreftet i noen annen kilde — heller ikke i politirapportene fra landssviksaken mot Kaas, der de to bare beskrives som «Gestapofolkene Kaas og Voigt» som bodde i Vestheimgata 6 A.

Tvers over gaten for Vestheimgata, i 2. etasje i Gabels gate 48, bodde disponent Arvid A. Nilssen med kona og sønnen, skipsingeniør Per Anker Nilssen. Denne morgenen var også en søster av fru Nilssen der. Det var stuen deres som skulle bli skytterpost — uten at noen hadde spurt dem.

Ved 7-tiden om morgenen mandag 4. desember 1944 kom tre menn inn i leiligheten. De sa at de var fra statspolitiet. Familien ble samlet, og mennene fortalte hva de var kommet for å gjøre. To av dem var Andreas Aubert og Henrik Hop. Den tredje er aldri blitt identifisert.

Ved 8-tiden ble familien bundet fast i sengene sine. I spisestuen ble et maskingevær rigget opp. Så ventet de.

Klokken 9 hørte familien en serie skudd fra spisestuen. Deretter ble det stille, og mennene forsvant i bil. På den andre siden av gaten var Reidar Voigt skutt og drept. Finn Kaas hadde, som Per Anker Nilssen skrev i sin rapport til politiet etter krigen, «sluppet fra det med livet».

Den NS-styrte pressen meldte fire dager senere at politifullmektig Reidar Voigt var «myrdet av terrorister» i sin heim, at våpenet var et engelsk maskingevær, og at gjerningsmennene hadde kommet seg unna i bil.

Et kvarter etter skuddene kom tysk og norsk politi til Gabels gate 48 — og med dem Finn Kaas. Arvid og Per Anker Nilssen ble kjørt rett til Victoria Terrasse, der de måtte forklare seg for en tysker de senere trodde var Siegfried Fehmer selv.

Per Anker satt i en celle i kjelleren til klokken halv fire. Da ble han hentet opp til forhør — ledet av Finn Kaas. Kaas beskyldte ham for å ha visst om aksjonen på forhånd og for å stå i ledtog med «banditten». Han åpnet forhøret med et slag i ansiktet som fikk leppen til å sprekke. Deretter fikk Per Anker håndjern på, og Kaas satte en benskrue på venstre ben hans. Skruen ble strammet og sparket på til benet hovnet opp. Han ble veltet om på gulvet og pisket med en rem over ryggen til huden gikk av enkelte steder. I flere timer ble han presset, under trusler om å bli skutt. Først ved 7-tiden om kvelden ble han kjørt til Møllergata 19.

Fire netter senere ble han hentet til et tre timer langt kryssforhør på Victoria Terrasse. Han satt ni døgn i enecelle, og ble sittende på Møllergata til frigjøringen 9. mai 1945. Benet var følelsesløst lenge etterpå.

Resten av familien slapp heller ikke unna. Arvid Nilssen satt nesten to måneder på Møllergata 19 og Grini. Fru Nilssens søster, som hadde vært i leiligheten den morgenen, satt to måneder på Bredtveit og Grini og ble slått under forhør av statspolitiet. Også en annen søster av fru Nilssen ble arrestert, fordi tyskerne fant ut at hun hadde en sønn i England og satte ham i forbindelse med aksjonen. Hun satt omkring tre måneder i enecelle på Bredtveit.

Reidar Voigt ble bisatt i Det nye krematorium fredag 8. desember 1944. Han etterlot seg kone og barn. Kamerater fra politiet og Hirden holdt æresvakt, og det kom kranser fra rikskommissær Terboven, «ministerpresident» Quisling, SS-general Rediess og Sipo-sjefen Fehlis.

Kaas flyttet straks. Allerede 9. desember meldte motstandsbevegelsens kilder at han hadde fått ny adresse i Oscars gate 6 B — under navnet «Andersen».

Til slutt fikk han sin dom. Saken mot ham startet i Eidsivating lagstol 26. juni 1946. Tiltalen omfattet blant annet mishandling av fanger med «benklemmer» og pisk — de samme metodene Per Anker Nilssen hadde beskrevet. Kaas ble dødsdømt, dommen ble stadfestet av Høyesterett i februar 1947 og senere omgjort til livsvarig fengsel. Han ble løslatt 2. november 1957 og utvist til Tyskland.

Blokken i Vestheimgata forble rekvirert ut krigen, og ble først frigitt for tilbakeføring til de rettmessige eierne i midten av juni 1945.

• Per Anker Nilssen: «Rapport fra jeger 329/13252 angående arrestasjon», Oslo 12. juni 1945 — i landssviksaken mot Finn Knutinge Kaas (O.Pk.V J.sak 6123/45). Hovedkilde for hendelsesforløpet i Gabels gate 48 og forhøret på Victoria Terrasse
• Landssviksaken mot Finn Knutinge Kaas (O.Pk.V J.sak 6123/45): motstandsbevegelsens etterretningsrapporter om Kaas 1944–45, bl.a. rapport 318 til 681 fra AF, 4.11.1944 (Vestheimgata 6)
• Landssviksaken mot Emil Clemens (O.Pk.V 12019/45): avhør av Hubert Lennertz 8.11.1945 (Voigt til stede ved forhøret av Tallaksen)
• Egil Halles spørreskjema for tidligere politiske fanger, 1945 (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1560/L/L0005) — Voigt med på arrestasjonen 14.11.1944
• Oslo adressebok 1945 (Nasjonalbiblioteket) — Gabels gate 48, 2. etg.: Nilssen Arvid A, disponent; Nilssen Per Anker, ingeniør
• «Meddelelse fra politidepartementet», NTB, bl.a. Rjukan Dagblad 8. desember 1944
• «Fullmektig Reidar Voigts bisettelse», Nationen 9. desember 1944, s. 2
• «Finn Kaas har et langt synderegister», Gjengangeren 27. juni 1946, s. 1
• Oslo byleksikon (oppslag «Vestheimgata» og «Gabels gate») — bygningshistorikk og omtalen av Kaas og Voigt som svogere
• Ottar Samuelsen: Det var her det skjedde — Oslo under andre verdenskrig sett i dag (2008), s. 331
• Norsk Wikipedia (oppslag om Finn Knutinge Kaas) — dom, benådning og utvisning etter krigen
• Eivind Sæther, debattinnlegg i Bergens Tidende: «Henrik Hop er helten Bergen glemte» (desember 2023)