Etter Operasjon Company ble Johan Edvard Tallaksen værende i Norge. Han ble snart trukket dypere inn i det arbeidet som i motstandsbevegelsen fikk betegnelsen rottearbeid: likvidasjonene av angivere, kollaboratører og politifolk som truet motstandens eksistens.
I Eivind Sæthers bok De likviderte – historien om «rottearbeidet» under andre verdenskrig understrekes hvor vanskelig dette arbeidet var, moralsk og psykologisk. Flere motstandsfolk fortalte etter krigen at de opplevde det som å skyte en bror – “en mann som snakket samme språk som deg, som kunne hatt familie som din egen.” Slike handlinger ble gjort i det skjulte, og det var i mange år etter krigen taushet rundt dem.
Eirik Veum går i De kalte dem rottejegere enda lenger: han beskriver hvordan unge menn ble tvunget til å bli både jegere og bøddel i samme handling. De måtte handle hurtig, uten anger, men leve med minnene resten av livet. Veum dokumenterer også hvordan mange av disse oppdragene aldri ble snakket om, ikke engang innenfor Milorg.
For Tallaksen betydde dette at han ikke bare var sabotasjesoldat – han var også en av dem som måtte bære det tyngste ansvaret, i mørke bakgater og stille veier.
Noen uker senere ble politimannen Alfred Richard Jensen i Skien skutt av Tallaksen og Gregers Gram, assistert av lokale Milorg-folk. Jensen hadde blitt avslørt som angiver etter at dokumenter ble funnet i Hirden. Tallaksen og Gram fulgte ham på sykkel en mørk kveld, og da Jensen ble skutt, ble liket fraktet bort i en varebil og dumpet i Numedalslågen.
Dette er en av de mest kjente operasjonene som både Sæther og Veum bruker som eksempel i sine bøker: Den viste hvor kaldt og klinisk et slikt oppdrag måtte utføres. Jensen ble drept fordi han truet et helt distrikt.