21 apr, 2014

Johan Edvard Tallaksen

Johan Edvard Tallaksen

Johan Edvard Tallaksen

Fakta

Født: 17. august 1918 i Kristiansand
Død: 29. november 1944, Plasscaféen, Oslo
Begravet: Kristiansand kirkegård
Militær grad: Fenrik
Dekknavn: Johan Gundersen
Utmerkelser: Krigskorset med sverd, Military Cross and Bar, St.Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen og Deltagermedaljen

Tallaksens kort

Noen fakta om Johan Edvard Tallaksen

Johan Edvard Tallaksen kom til verden den 17.august 1918, i Kristiansand. Hans far, Rasmus Tallaksen, født i Mandal i 1878, giftet seg 15. september 1907 i Kristiansand med Ludmila Eleonora Stumpf, født i Kristiansand 1. februar i 1884. Hun var datter av en tsjekkisk/østerrisk slakter, Ladislav Stumpf (1854) og hans norske kone, Amalie Gjertsen (6. oktober 1851). Rasmus sin far het også Johan Edvard Tallaksen og var styrmann. Når Rasmus og Lumila giftet seg var Edvard Gerrard og Axel Smith forlovere. Rasmus og Ludmila fikk i 1908 deres første sønn, Leopold, og i 1910 fikk de datteren Karen Marie, også kalt Kaia. Johan Edvard fikk dessverre ikke mange år med sin mor, i påsken 1921 døde hun i en bilulykke utenfor Høvåg, i en av de første bilene i Kristiansandsområdet. Johan Edvard var bare to og et halvt år gammel, og i morens dødsannonse ble han oppført som ”Lillegutt”. Men takket være farens forretning, så fikk Johan Edvard vokse opp i velstående kår og han ble visstnok en ganske så bortskjemt minstemann som klarte seg godt.

Foreløpig er ikke så mye kjent om Johan Edvards barne- og ungdomsår, annet enn at han fullførte den tiårige grunnskolen, og at han gikk på Kristiansand Katedralskole. Han dro etter dette til Tyskland for å arbeide på en silkefabrikk i ett år og her lærte han seg flytende tysk. Johan Edvard besøkte Tyskland igjen i august 1940, da han dro til Leipzig i ni dager for å handle inn tekstiler til farens forretning. Han avtjente verneplikten i 1936, som korporal i Kongens Garde, i seks måneder. Johan Edvard gikk også på handelsskole i et halvt år, muligens på Treider i Oslo. Deretter arbeidet han i farens forretning, og var visstnok en veldig god selger. Hadde det ikke endt slik det gjorde, så var det nok han som hadde tatt over farens forretning, og ikke broren Leopold.

Johan Edvard var glad i å seile, og i 1936 ble det i Grimstad bygget en seilbåt ”Garmin II” som stod oppført under Johan Edvard Tallaksen, Kristiansand. Seiling var ikke den eneste aktiviteten Johan Edvard var glad i, han drev også med tennis og terreng/orienteringsløp. Han var en ivrig jeger og friluftsmann, hadde en stor vennegjeng, og tilbrakte nok en god del tid på familiens hytte i Setesdal.

I 1935 giftet faren seg for andre gang. Hotelbestyrinne Sigrid Sevaldsen, født på Tynset 13. september 1904, og Rasmus gifter seg altså i Østre Aker 6. september 1935 og Johan Edvard får i en alder av 17 en stemor som kun er fjorten år eldre enn ham selv, og som det attpåtil påstås hadde sterke nazisympatier. Johan Edvard, som nå var i ferd med å bli en kjekk, ung mann, kunne sikkert ha nytt godt av stemorens forbindelser. I stedet valgte han å kjempe mot de nye okkupantene. I april 1940 vervet han seg til kamp mot tyskerne og deltok i felttoget mot Setesdalen. Etter to uker måtte de gi tapt og okkupasjonen var et faktum, Norge var tatt. Men Johan Edvard hadde ingen planer om å gi seg, og det var med gråtkvalt harme han fortalte kameratene at han ikke fikk løsne skudd mot tyskerne. Sammen med fem kamerater; Thorleif Nodeland, Olav Berge, Reidar Keim, Birger Fjeldstad og Trygve Åsland planla han å komme seg til England. Hos Johan Edvard, i Vestre Strandgate 12, startet planleggingen og den 16.august 1941 satte guttene kursen mot England over Nordsjøen. Hans 23-års dag ble feiret underveis. Den 19. august kunne de endelig sette sin fot i Storbritannia, nærmere bestemt Eyemouth. Johan Edvard bestemte seg likeså godt for å tilby politiet der en drink fra en flaske dram som han hadde fått byttet til seg av en tysker i farens forretning. Han håpet opprinnelig på å bli med i Luftforsvaret, men ble sammen med Birger Fjeldstad sendt til London. De fire andre ble sendt til Little Norway i Canada.

Tallaksen i kompani Linge

Den 16.oktober 1941 starter Johan Edvard sin opplæring i Kompani Linge, eller NORIC som det het på daværende tidspunkt. Symbolet hans blir ”I.20” og han har tre alias: Knut O.Haugaa, Dagfinn Eide og Johan Gundersen. Han klarer seg fint gjennom alle øvelser og får glimrende skussmål, ofte for sin sterke personlighet og gode konsentrasjon. I beskrivelse av hans utseende står det: ”Sort, tykt hår. Grå øyne og høy panne. Lang, fremtreden nese og et alvorlig uttrykk.” Til og med i den beryktede fallskjermøvelsen klarer han seg godt; fire hopp, og øker dermed gjennomsittet for gruppen sin.

Operasjon COMPANY

Den 12. november 1943 er det derimot tid for å returnere til hjemlandet. Sammen med Birger Rasmussen og Armand Trønnes skulle han utføre en sabotasjeaksjon, ”Operasjon Company”, mot Arendal Smelteverk. Johan Edvard hadde beklaget seg over droppområdet pga. det småkuperte og usikre terrenget, men heldigvis gikk det greit med alle tre. Til tross for at Johan Edvard landet i et grantre. Natt til 21.november utføres aksjonen, som var meget vellykket. Ingen mistet livet og tyskerne var fullstendig overbevist om at det var engelske soldater som hadde vært på ferde. Guttene holdt seg i ro to uker etterpå, i nærheten av hvor de hadde blitt droppet. Deretter dro de til fots til Oslo, hvor det første på agendaen var en tur til barberen og i badstu etter nærmere fire uker utendørs. Alle tre ble i ettertid belønnet med medaljer for oppdraget, Birger og Johan Edvard med Military Cross og Armand med Military Medal. ”Operasjon Company” var nå avsluttet og alle tre ble tilsluttet ”Operasjon Goldfinch” hvor Martin Olsen var lederen.

Tallaksen skyter en tysk offiser

Dermed begynte Johan Edvards tid som medlem av Oslogjengen hvor han bistod i og ledet sabotasjeaksjoner, samt opplæring av Milorg-karer og mottak av slipp i distrikt D17 (fra Kragerø til Gjøvik). Tiden som SOE-agent foreløp dog ikke uten dramatikk. Aksjonen mot Arbeidstjenestens arkiver i Kirkeveien 90 i mai 1944, sammen med Max Manus, Gregers Gram og noen hjelpere fikk en dramatisk slutt da en angiver i nabolaget hadde ant ugler i mosen og kontaktet politiet. Av en eller annen grunn bestemte Johan Edvard seg for å snu i trappen og hente en nøkkel han hadde glemt i leiligheten, til tross for at bygningen var omringet. Det må ha vært en viktig nøkkel. Han kom seg unna, men dessverre måtte fem unge menn bøte med livet senere. Men dette skulle ikke bli siste gangen Johan Edvard havnet i en farlig situasjon. En kveld i pinsen 1944 var det usedvanlig mange tyskere i gatene og en planlagt aksjon ble avlyst. Johan Edvard ble raskt konfrontert av en tysker som ba om legitimasjon, men det eneste svaret han fikk var et skudd fra jakkelommen til Johan Edvard. Dette viste seg ikke å være en vanlig tysker, men derimot en mann litt høyere i gradene. Så høyt at det visstnok var like før Der Führer selv kom i begravelsen. Men hvorvidt hvor lurt det var å skyte en tysker midt i offentligheten fikk Johan Edvard snart erfare, ikke lenge etter var han omtrent omringet av tyskere. De ropte ”Halt!” og Johan Edvard satte opp sitt mest uskyldige ansikt og svarte ”Hilfe!” Tyskerne fikk skutt av ham halve pipa, men han kom seg unna og fikk gjemt seg i en bakgård. Her kunne han høre tyskerne lete etter ham, men de ville neppe ha kommet langt med å finne ham. Johan Edvard satt nemlig klar med granaten, klar til å blåse seg selv og alle andre i nærheten til himmels. Heldigvis endte det godt. Denne gangen. Rundt klokken 07.00 neste morgen kunne Johan Edvard krype frem fra gjemmestedet sitt. En forbauset gutt på sykkel ble hilst med et ”God morgen” før han tuslet tilbake til dekningsleiligheten.

Men denne episoden satte sin spor hos Johan Edvard og i juli 1944 dro han og Birger Rasmussen på en velfortjent ferie til Sverige i litt over en måned. Den sommeren fikk Johan Edvard også anledning til å bedrive tiden med sin favoritthobby, seiling. Oslogjengen hadde nemlig fått tilgang på en seilbåt og dermed ble det er par turer i Oslofjorden. Gestapo ble visstnok også invitert med et par ganger. Johan Edvards tyskferdigheter kom især godt med da han sammen med Gregers Gram og Kjell Staal Eggen havnet i en særdeles farlig situasjon. Med en død mann i baksetet, kjørende rett bak Terboven befant de seg plutselig midt i en veikontroll. Overlevelsesinstinktet slo raskt inn og Kjell Staal Eggen var klar til å løpe og skyte ned alt som kom i veien. Men Johan Edvard var som alltid kjapp i tankegangen og før den tyske soldaten fikk åpnet døren foran var Johan Edvard i gang med å rulle ned vinduet og ropte på tysk: ”Offizier, Offizier, kommen Sie hier, bitte!” Johan Edvard utga seg nemlig for å være norsk statspoliti og truet med verdens undergang for den stakkars soldaten om de ikke fikk passere. Men det fikk de altså.

Høsten 1944 deltok Johan Edvard i to store aksjoner, en mot Thamshavnbanen sammen med Gunnar Sønsteby og Birger Rasmussen og en mot oljelageret på Sørenga sammen med Gregers Gram, Gunnar Sønsteby, Birger Rasmussen, William Houlder og Max Manus. I slutten av oktober er Johan Edvard på vei til Vestfold for å rekognosere et sabotasjemål. Underveis får han problemer med bilen og drar dermed tilbake til Drammen hvor den blir levert til reparasjon via Milorg-kontakter. Da Johan Edvard skulle hente bilen igjen blir han informert av et Milorg-medlem om at de har fått kontakt med noen tyske desertører og han blir bedt om å kjøre dem til Oslo. Johan Edvard ser ingen grunn til ikke å stole på denne mannen og takker dermed ja. Underveis forteller desertørene ham at de planlegger en aksjon mot tyskernes anlegg på Kjeller flystasjon og Johan Edvard avtaler å møte dem igjen mandag 13. november på Plasskafeèn på Olaf Ryes Plass.

"Ville jeg klare å ta livet av meg?"

Den 30. oktober er han på besøk hos Kjell Staal Eggen, og under dette besøket betror han seg til Kjell om at han ikke er sikker på om han ville klare å ta sitt eget liv skulle han bli tatt av tyskerne. Til tross for at han alltid hadde en giftpille på seg, så var det ikke garantert at den ville være der når han trengte den som mest. Hva hvis han ble slått i svime? Ville han klare å henge seg? Denne morbide samtalen satte sine spor i Kjell Staal Eggen, som aldri glemte den så lenge han levde. Johan Edvard ville nemlig ikke være i live den 30.november. Det nærmet seg den 13. november og planen var at Johan Edvard og Birger Rasmussen skulle møte desertørene, men Gregers Gram fattet interesse for planen og tok dermed plassen til Birger. To motstandsmenn var risiko nok. Både Max Manus og Gunnar Sønsteby var utenlands på daværende tidspunkt, og det er mulig at de ikke hadde godkjent kameratenes sjansespill. I hvert fall ikke uten sterkere sikkerhetsrutiner.

I fellen på Plasscaféen

Den 12. november gikk Johan Edvard tur i Nordmarka sammen med Birger og William Houlder og man kan tenke seg at det nok gjorde godt for både sjel og sinn. Mellom klokken 20.00 og 21.00 påfølgende dag, mandag 13. november, gikk han og Gregers til Plasskafeèn. Johan Edvard hadde ifølge vitner i dekningsleiligheten brent alle papirer han hadde på seg. De går inn på kafeèn, setter seg ned ved bordet der desertørene sitter. Dessverre for dem sitter også Wally Solheim der, en beryktet lokkedue for Gestapo. Hun ble nok overrasket over at to menn dukket opp, da de bare hadde ventet èn; Johan Edvard Tallaksen. Hun hører etter på samtalen deres og da hun får bekreftet at det er motstandsmennene gir hun et raskt signal til sivilkledde politimenn i kafeèn før hun går på toalettet. Johan Edvard og Gregers får en pistol i ryggen og beskjed om å reise seg opp med hendene i været. Men de har ikke tenkt å gi seg uten kamp. De snur seg raskt og skyter alt hva de kan. Johan Edvard klarer å ta livet av den ene. Dessverre så er Fehmer og Finn Knutinge Kaas, samt flere politimenn, i området. Gregers faller raskt etter flere skudd og blør senere i hjel. Johan Edvard stuper etter et skudd i kjeven. De to motstandsmennene ligger nå livløse på gulvet i kafeèn. Wally Solheim sjekker statusen til begge to, Gregers er i en veldig kritisk tilstand, men de velger å ta hånd om de andre skadede først. Gregers overlever ikke og blir brakt til likhuset. Johan Edvard er bevisstløs, men stadig i live og blir sendt til Krigslasarettet på Aker sykehus. Her ligger han alene i omtrent to uker, mens resten av Oslogjengen fortvilet forsøker å få ham ut.

Det ultimate offer

Da det viser seg at Johan Edvard er frisk nok til avhør, så får Fehmer ham flyttet til fengselet på Akershus festning. En og en halv dag før redningsaksjonen skal finne sted. Den 28. november blir han avhørt tre ganger, av tre forskjellige menn. Fehmer er en av dem. Til tross for at Johan Edvard nok visste at det var lurt å være ærlig, så ga han dem bare villedende opplysninger. Han oppga ingenting som kunne skade noen andre, til og med i en slik ekstrem situasjon hadde han andres sikkerhet i tankene. Men Fehmer ville ha svar, og han ville ha Max Manus. Kvelden den 28.november ga han Johan Edvard utvetydig beskjed om at påfølgende dag skulle alle Gestapos forferdelige avhørsmetoder tas i bruk. Med andre ord, ekstrem tortur til ønsket tilståelse var gitt. Johan Edvard var helt sikker klar over at han aldri ville klare seg, og tanken på å sprekke under tortur var uaktuell. I løpet av natten, 29. november 1944, tok han sitt eget liv ved henging. Han ofret sitt egen, lovende fremtid for sine kamerater og for Norge. Johan Edvard ble kremert og asken hans ble heldigvis merket.

Hjemme på Sørlandet ble hans stemor og Leopolds kone varslet om dødsfallet. Leopold satt i konsentrasjonleir i Tyskland, og stemoren valgte ikke å fortelle faren Rasmus om hva som hadde skjedd. Da freden kom fikk faren en sønn tilbake, men samtidig nyheten om at hans yngste sønn var død. Faren tok dødsfallet svært tungt og levde ikke mange år etterpå. Den 14. juni ble Johan Edvard gravlagt på Kristiansand kirkegård. Tallaksens urne hadde heldigvis blitt godt merket, og ble gjennfunnet etter frigjøringen slik at han kunne stedes til hvile i sin egen hjemby. Kapellet var fylt til randen av blomster og oppmøtte. Et norsk flagg dekket urnen. På gravsteinen står det ”Han falt for sitt land”.

 

Begravelsen

Johan Edvard Tallaksen, som ofret sitt liv i heltemodig innsats for Norge, ble i går bisatt under den største deltagelse og ved en gripende høytidlighet. Kapellet var fylt til trengsel. Avdødes venner fra NOR.I.C.1 sto æresvakt om urnen som var dekket av det norske flagg og omgitt av et vell av blomster. Marsjaller var to av avdødes reisekamerater til England, løytnantene Reidar Keim og Thorleif Nodeland. Sørgehøytiden ble innledet med "Våren" av  Grieg. Domprost Kobro holdt så en gripende tale hvor han innledningsvis nevnte de mektig hendinger vi har gjennomlevet i de siste fem ukene. Begivenhetene har gått slag i slag. Landet fikk vi frelst og fritt tilbake uten mer blodsutgytelse og ødeleggelse. Kongen er kommet tilbake og hilst velkommen av lykkelige folk. Orden og rettferd skal igjen settes i høysetet. Men under alle disse store begivenheter går det en undertone i moll, sorgen og vemodet over de som satte livet til i dette store oppgjøret. 5000 sjøfolk sank i bølgene, mange vansmektet i konsentrasjonsleirene, andre falt i kampen på norsk jord, mens en del bukket under på veien hjem. Mange fikk en ukjent grav, hvor deres gjenlevende ikke vet hvor de skal kunne hedre deres minne ved å stelle om gravstedet. Vi er derfor glade for at Johan Edvard Tallaksens etterlatte kan møtes her på kirkegården og sette ham et minne. I dag skal den unge, kjære gutten hedres. Det er dyr sæd som er sådd i disse krigens år når lovende ungdom med høye idealer har måttet ofre sitt lod. Hvor vi hadde trengt dem når landet skal bygges opp! Vi husker Tallaksen som den interesserte og gode unggutten som gikk opp i det som fanget ham. Da så undertrykkelsens tid kom med løgnen i høysetet, sa han farvel til fødebyen og for over Nordsjøen for å delta i kampen om sitt fedreland. Han fikk gjort store ting, ja våget meget med livet som innsats. Vi minnes ham og takker ham for den store gjerning, og takker sammen med ham alle som gikk selvofrelsens vei. Deretter minnet domprosten om noen ord fra Jeremias. Midt i denne mørke og triste tid vi gjennomlevet, brant det lys Jesus Krisutus tente for menneskene. Dette lyset skinte i fengsler og leirer, over såret og døende soldat. Og hver sjel som løftet sitt hjerte mot Ham, fikk kraft til liv og kraft til å dø. Måtte alle søke dette sannhetens lys. Da ville vårt kjære land bygges større og bedre. Dette som er ofret så meget for. Etter at "Å leva det er å elska" var sunget, begynte kransepåleggingen. Distriktssjef Jens Ropstad la ned en krans fra forsvarets overkommando, Josef Stumpf fra avdelingen Nor. I.C.1, fenrik Rasmussen fra hans nærmeste venner i Nor. I.C.1, Birger Fjeldstad fra kamerater på Nordsjøturen, løytnant Håkon Hertzberg fra hjemmestyrkene i Kristiansand. Alle uttalte sin dypfølte takk for det Johan Edvard fikk utrette. Videre ble det lagt ned krans fra forretningspersonalet og sist fra familien ved broren Leo Tallaksen. Under tonene fra Neuperts "Syng meg hjem" ble urnen båret ut på kirkegården for å legges i den siste jordseng. Ved graven sto en avdeling fra politiet og fra hjemmestyrkene i giv akt. Domprost Kobro foretok jordpåkastelsen. Leo Tallaksen takket på familiens vegne for den store deltagelse. En del engelske og norske som skulle ha kommet fra Oslo for å overvære høytidligheten, rakk ikk tidsnok frem..

Kilder:

”Oslogjengen”, Jan Christensen
”Rapport fra nr.24”, Gunnar Sønsteby
”Lokkeduen og Sjøkapteinen”, Eva Marie Solheim
”Kampen”, Kjell Staal Eggen
”Ti i krig”, Kristen Taraldsen
Diverse lokalhistoriebøker fra Kristiansand
http://www.aaks.no/Eydehavn/undervisning/sabotasjekildeoppgave2
http://www.elg-johansen.com/Krigsside/Goldfinch.html
Kirkebøker
www.digitalarkivet.no
http://www.mil.no/haren/start/article.jhtml?articleID=165437
Fædrelandsvennen, diverse artikler 1945
Fædrelandsvennen, 13.12.2008
Vi Menn, nr.7 2009
NA-fil

Bøker vi leser

  • "Det var her det skjedde!"
    Boken "Det var her det skjedde!" av Ottar Samuelsen tar for seg de viktigste aksjonene som foregikk i Oslo under andre verdenskrig. Et godt stykke lesestoff...
    Les mer...
  • Boken: "Oslogjengen"
    Jan Christensens bok "Oslogjengen". En bok for alle oss som er interesserte i Oslogjengens historie!
    Les mer...
  • "Menn i mørket"
    Dette er motstandsmannen Asbjørn Sundes egen beretning om hans opplevelser som leder for "Osvaldgjengen", en av de mest aktive og ettersøkte sabotasjegruppene...
    Les mer...
  • "Rapport fra nr 24"
    Gunnar Sønsteby var kjent under mange dekknavn under okkupasjonen, bl.a. Nr. 24. Her forteller her om en rekke sabotasjeaksjoner fra okkupasjonens Oslo....
    Les mer...

Notiser om Oslogjengen

Under kan du lese litt om hva som står skrevet om Oslogjengen og dens medlemmer i et knippe web-artikler:

1Hvermansen: Ari Behn intervjuer Gunnar Sønsteby for Forsvarets Forum.

2Rasmussen død: ABC-Nyheter melder om Birger Rasmussens død i 2006.

3Nettprat - Krig og historie: Gunnar Sønsteby i nettprat med Aftenpostens lesere.

4Filmen Max Manus: Kulturspeilet anmelder filmen om Max Manus.

Ta kontakt med oss!

Vi ønsker å komme i kontakt med mennesker som vet noe om Oslogjengen. Så har du bilder, historier eller noe du mener vil interessere oss så ikke nøl med å ta kontakt.