Max Manus og Gunnar Sønsteby bodde under 2. verdenskrigs utbrudd i hver sin bygård i Oslo og delte samme bakgård. Manus bodde i Vidars gate og Sønsteby i Thereses gate 16, i 3. etasje hos sine foreldre. Bakgården var selve møtepunktet der Sønsteby traff Max Manus, Harald Hanto og Kolbein Lauring.
I 2009 er vi — den gang ni-årige Endre og foreldrene hans — på historieleting akkurat i Gunnar Sønstebys gamle bakgård. Vi står og prøver å finne ut hvilket vindu Max Manus hadde sitt berømte hopp ut av, men klarer ikke helt å finne det ut på grunn av de store oppussingsprosjektene på bygården i Vidars gate. Store beskyttelsesseil dekker fasadene, og i tillegg er ikke byggene særlig godt merket, og vi klarer ikke å finne ut eksakt hvilket vindu som er det riktige.
Vi kikker oss rundt og er egentlig fornøyde med å ha funnet bakgården og at vi er i nærheten av åstedet. Men idet vi er i ferd med å gi opp og sette kursen hjemover, legger vi merke til en liten eldre dame som runder hjørnet og går inn i bakgården. Vi nøler litt. Endre sier: «Pappa, kan vi ikke spørre den damen om hun vet hvor Max bodde da?» — men jeg nøler. Jeg vil ikke skremme en gammel dame, og det er tross alt godt over 60 år siden. Ingen sjanse i verden for at noen vet eksakt hvor dette skjedde.
Den eldre kvinnen kikker opp idet hun passerer oss, og smiler og rister på hodet. «Så stygt dette er, dere!» sier hun på en umiskjennelig bergensdialekt. Damen stopper opp ved siden av oss og bemerker hvor stygt det er på byggeplassen, og at «det blir nok vanskelig å fjerne dette våte søppelet nå som det har regnet og blitt vått».
Den lille damen med handleposen bor faktisk i Thereses gate 16. Vi forteller hvorfor vi står midt i bakgården hennes og kikker. «Vi er litt interesserte i historien om Max Manus. Og lurer på hvor han egentlig bodde og fra hvilket vindu han hoppet ut av?» Det kan jo ikke skade å spørre, selv om det sannsynligvis blir et «dessverre» til svar.
Da smiler den eldre damen og forteller oss: «Joda, jeg har bodd her siden 1940, jeg. Jeg og min datter så hele oppstyret fra verandaen vår. Vi så at han landet i bakken!»
Hun har altså sett og opplevd hele forløpet med Max Manus' hopp gjennom vinduet.
«Vi trodde han var ferdig der han lå på asfalten», forteller damen. «Folk stimlet sammen utenfor gjerdene — det var gjerder mellom denne bakgården og den neste i 1940-årene — og kikket på personen som lå livløs på asfalten. Selv bodde jeg rett ovenfor i samme bakgård. Min datter, som var født i 1935, husker alt som skjedde. Det kom strømmende uniformerte tyske soldater og norsk politi. Det var forresten en kar som kom seg unna og en som ble fanget, samt Max Manus da. Min datter har senere fortalt Kjakan hvor han kom seg unna. Det var vissnok i hjørnet der», sier hun og peker mot hjørnet av Vidars gate 2–4. Det skal ha vært en kjellerinngang eller lignende, men damen var «visselig ikke sikker på hvor den lå».
«Folk var jo selvsagt nysgjerrige og gikk ikke av gårde når gestapistene ba dem om det. Da skjøt den ene uniformerte soldaten — han var kledd i en slik lang grå militærfrakk — et varselskudd opp i luften. Da skjønte folk at de burde gå. Så kom ambulansen og hentet Max Manus.»
Manus ble fraktet til Ullevål sykehus, der han lå i nesten en måned før han på et utrolig vis klarte å rømme.
«Det gikk vakter over alt inne i bakgården og rundt Vidars gate og Thereses gate i dagevis. Det fantes ikke loft her, så de tyske og norske politi- og militærvaktene gikk opp og ned i oppgangene.» Dette var sannsynligvis for å lete etter personen som kom seg unna.
Damen som heter Margrethe og er 95 år, var faktisk nabo med Gunnar Sønstebys foreldre. På den tiden bodde jo også Gunnar — eller Kjakan, som hun omtaler ham — i en egen hybel i foreldrenes leilighet.
Hun forteller at på andre siden av Thereses gate ligger en park som barna tidligere kalte «Doktorparken», fordi den grønne flekken lå rett ved siden av den lokale doktorens hjem. Oslo kommune valgte siden å kalle den «Margrethe Muntes park», etter Margrethe Munthe som var lærer ved Bolteløkka skole i mange år. «Ja, jeg selv heter jo også Margrethe», sier den gamle damen, «og mine venninner kaller den bare for Margretes park!» Ikke lite stolt, etter ansiktsuttrykket å bedømme.
Hun hadde akkurat vært på biltur med sin venninne på Frognerseteren og Vår Frelsers gravlund da vi treffer henne. Hun tilbringer litt tid på eldresenteret i nærheten, og virker ganske aktiv til sin høye alder.
«Det var altså tre stykker», forteller hun om dramaet i Vidars gate. «Men jeg vet ikke hvem de to andre er. Bare at en slapp unna og at en ble tatt.» Da vi spør om det kan ha vært Max Manus' venn Kolbein Lauring, svarer hun: «Ambulansen ble jo tilkalt, folk stimlet til og Gestapo og politiet kom stormende inn i bakgården hvor Max Manus lå urørlig.»
Tilfeldigheten har gjort at vi — som var på vei tilbake til bilen etter å ha lurt og kikket på hvor i all verden denne leiligheten til Max Manus kan ha ligget — treffer og kommer i snakk med denne 95 år gamle damen, som altså siden 1940 har bodd i bygården og fikk med seg historien på kloss hold. Bokstavelig talt.
«Kjakans mor», forteller Margrethe, «ba meg en gang under krigen om å ta vare på en Amerika-koffert for henne. Den har jeg fortalt Kjakan om, men han har ennå ikke kommet for å hente den. Jeg har den fortsatt!» Dette fortalte hun vistnok også Sønsteby under innspillingen av en av dokumentarfilmene om Sønsteby eller Manus.
Vi takker pent for praten med Margrethe og rusler bort til bilen, parkert et godt stykke ned mot Bislett. For en merkelig opplevelse. Et møte med en som har opplevd historien på nært hold. Slik skjer ikke daglig.
En måneds tid senere har vi snakket med Gunnar Sønsteby. Han var selvsagt veldig interessert i å få tak i kofferten. På sitt vanlige lune vis forteller han hva kofferten ble brukt til:
«Kofferten min mor eide ble brukt til å smugle radioer. Hun reiste jo en del mellom Rjukan, Notodden og Oslo. Og når hun reiste frem og tilbake hendte det at hun smuglet illegale radioer. Du vet, Sølvsuper.»
Gunnar Sønsteby må smile. Han husker hvordan moren fortalte at på en av hennes reiser — med kofferten full av illegale radioer — fikk hun hjelp av hyggelige og svært behjelpsomme unge tyske soldater til å bære kofferten.
«Dere vet jo, de tyske soldatene var rene gentlemen mot norske kvinner. Det var viktig å gi inntrykk av at soldatene var her for å hjelpe det norske folk. Iallefall skulle jo ikke en dame bære tungt selv. Så da ble det slik at tyske soldater bar kofferten for min mor. Og lite ante de at bokstavelig talt rett under nesen deres lå det saker som denne kvinnen ville ende opp på Grini for å ha i sin besittelse.»
Vi kan vel ane at fru Sønsteby var en smule nervøs da soldatene insisterte på å hjelpe henne den dagen på jernbanestasjonen.
Vi kontakter Margrethe igjen og forteller henne at Sønsteby var interessert i kofferten. Vi avtaler å treffes hjemme hos henne i Vidars gate noen dager senere — denne gangen for å hente kofferten hun har tatt vare på i så mange år.
Kofferten blir hentet der den har stått siden krigens dager: nedstøvet i en kjellerbod i Vidars gate.
På vei til Hjemmefrontmuseet kjører vi innom Gunnar Sønsteby, som er på boksignering i en bokhandel i Grensen. For de som kan sin Oslogjengen-historie: det er ikke langt unna der hvor Gunnar Sønsteby og Birger Rasmussen klatret over takene på vei til en av sine aksjoner.
Sønsteby blir selvsagt i fyr og flamme og ber oss bare ta kontakt med Norges Hjemmefrontmuseum og be dem ta vare på kofferten.
Kofferten er bragt til museet av oss. Så får vi se om det ikke en vakker dag kommer en skikkelig utstilling om Oslogjengen, deres innsats for demokratiet i Norge og en nærmere presentasjon om hvem disse karene var. Eller om den bare skal bli stående på Arnfinn Molands kontor.
