Ekteparet Lauring intervjues av Jan Schjelderup Mathiesen (VG) tirsdag 12. august 1975. Oslogjengen.no gjengir her et meget sjeldent intervju av Kari og Kolbein Lauring. I denne artikkelen fra VG i 1975 forteller de om samhørigheten fra krigsårene. Artikkelen gjengis slik den sto trykket i VG (side 19) en tirsdag i 1975. Alle ord er nøyaktig gjengitt. Faksimile av avissiden vil legges ut på et senere tidspunkt.
Kari og Kolbein Lauring – Savner samhørigheten fra de tunge årene
Vi hater i dag, som den gang, krig. Var også så smått begynt å tvile på berettigelsen av å feire – eller skal man si – markere 30-års dagen for frigjøringen. Men nå tviler vi ikke lenger. For akkurat det bidrar til å holde forsvarsviljen oppe. Og et forsvar, et sterkt forsvar, må vi ha.
Det er Kari og Kolbein Lauring som uttaler dette, da VG forleden besøkte dem i deres vakre og hyggelige hjem i Rosendalsveien på Ljan. For øvrig vil de nødig snakke om det som hendte den gang, mener de bare gjorde sin plikt. Og dermed basta!
– Har det dere gikk gjennom medført problemer? – Dessverre ja. Vi trodde nok at vi var kommet psykisk uskadet fra det hele, men slik gikk det bare ikke. Vi fikk stadig større problemer med nervene, og etter mange år gikk det ikke lenger – og vi fant å måtte strekke våpen. Nervene tok ut sitt og vi er nå begge krigspensjonert.
– Hadde dere ventet den utviklingen vi har hatt? – Både ja og nei. Ett er imidlertidig sikkert: Vi hadde nok ikke ventet at unge mennesker i dagens Norge skulle stå fram i TV som talsmenn for nazistiske synspunkter.
– Og slike ungdommer bør støtes ut i det evige mørke? – På ingen måte! Tidligere oberstløytnant Knut Haukelid traff spikeren på hodet, da han forleden i VG uttalte at det er vondt å konstatere at noen nordmenn er i ferd med å glemme det vi sloss for.
Det gjør unektelig et sterkt inntrykk at dette ekteparet som var gjennom så mye under tyskertiden, nå faktisk sitter og unnskylder de unge som deler nazi-sympatier. Ved å tenke tilbake og understreke det som den gang var målsetningen for kampen.
Kolbein Lauring er et utmerket eksempel på erfaringene vi fikk fra den tiden. Det er på ingen måte slåsskjemper og bølletyper man har mest glede og nytte av i en motstandsbevegelse – i aksjonsgruppene med alle former for hemmelig og farlig tjeneste.
Lauring er bare rolig og beskjeden, stillfarende og behersket. Og det umiddelbare inntrykket er at hverken han eller hans kone ville være i stand til å gjøre en katt fortred. De er bare elskverdige og vennlige mennesker.
– Hyggelige minner fra den gangen? – Vi minnes med glede, og føler savnet av samholdet fra den gangen. I dag har man ikke tid til noe som helst – annet enn å løse de nærmeste problemer. Den gangen stod vi alle samlet om en felles ide. Naturligvis kan man ikke i dagens situasjon vente å finne den samme samhørighet – men noe burde da være igjen.
Kolbein forteller også om fangetiden i Møllergaten 19 og om cellekameraten CHR. A. R. Christensen, senere sjefsredaktør i Verdens Gang. Han minnes både roen og arbeidsrutinen som preget fangenskapet.
Videre forteller han om felttoget i Norge, om å komme hjem fra Finlandskrigen, om trefning ved Kongsvinger og om hvordan de som ikke kom med lastebiltransporten ble tatt til fange av tyskerne og stilt opp for å skytes, før en høyere tysk offiser stoppet det hele.