DS Donau var ikke et hvilket som helst skip. 26. november 1942 ble 529 norske jøder ført ombord ved Amerikalinjens kai i Oslo — 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. De fikk beskjed om å pakke klær for noen dager. Skipet gikk ikke til Nord-Norge. Det gikk til Stettin, og derfra med tog til Auschwitz-Birkenau. Kvinner, barn og eldre ble sendt rett til gasskammeret. Av de 529 overlevde kun ni.
Tre år senere lå det samme skipet igjen ved den samme kaiplanken. Nå fraktet det tyske tropper fra et Norge de skjønte var tapt — sørover til Kontinentet, for å forlenge en krig de var i ferd med å tape. For Oslogjengen og Milorg var oppdraget klart: stoppe troppetransportene. For Max Manus hadde det også en annen dimensjon. Gregers Gram var død. Tallaksen var borte. Roy Nilsen ville bli drept to måneder senere. Men Donau kunne senkes.
Planleggingen startet før jul i 1944. Den illegale organisasjonen Sjømilitære i Oslo hadde skaffet etterretning om Donaus anløpstider og vaktrutiner. Et kritisk funn: under en gammel, defekt vareheis på kaiplanken var det mulig å komme seg ned til sjøen — hvis man laget et hull i gulvet.
Utstyr lot seg ikke skaffe fra England. Gummibåten ble sendt fra Stockholm og båret gjennom skogen over den svenske grensen. Magnetminene — ti limpets med tidsutsatt detonator — ble smuglet inn på havneområdet og gjemt under vareheisen i lagerbygningen. Alt ble transportert i en varebil. En annen varebil kjørte rett bak. Da de nærmet seg tyske vakter ved inngangen begynte sjåføren i bilen bak å tute aggressivt, som om han hadde dårlig tid. Vaktene ble irriterte på ham — og lot den fremste bilen passere uten å sjekke lasten.
Noen dager før Donaus ankomst kom Manus og Nilsen og pumpet opp gummibåten der nede i mørket under kaiplanken. Alt lå klart.
Donau ankom Oslo havn 15. januar 1945. Neste morgen forlot Manus og Nilsen dekkleilighetene sine, forkledd som håndverkere. De nærmet seg kontrollpunktet ved havneområdet. Utenfor porten snublet Roy Nilsen og falt så lang han var på isen — et fall som så autentisk ut at vakten øyeblikkelig ble opptatt med å hjelpe den klumsete arbeideren opp. Manus gikk gjennom porten mens oppmerksomheten var et annet sted.
Inne i lagerbygningen klatret de ned gjennom hullet i gulvet og ned i gummibåten. I mørket under kaiplanken padlet de langs Donaus skrog. En etter en ble de ti magnetminene festet under vannlinjen, innstilt til å detonere på åpent hav. På et mindre fartøy, Rolandseck, ble det festet en ekstra mine. Deretter padlet de tilbake, klatret opp, og gikk ut av havneområdet like stille som de hadde kommet inn.
Donau var forsinket og forlot Oslo havn senere enn planlagt. Minene var innstilt til åpent hav — men eksploderte i stedet i Oslofjorden like ved Drøbak. Kapteinen la roret hardt over og satte skipet på grunn for full fart. De om bord hoppet i vannet og på land. Skipet gled av grunnen og gikk ned akter-først. De 1 500 alpine soldatene om bord kom seg i land; 300 hester omkom trolig, og et stort antall militære kjøretøyer gikk ned med skipet.
Rolandseck (1 845 GRT), som lå på den andre siden av kaia, fikk plantet den siste gjenværende minen på skroget. Kl. 02:00 neste morgen eksploderte den og blåste et hull én kvadratmeter stort. En kollisjonsmatte og pumper holdt henne flytende til 400 alpine soldater, 250 muldyr og utstyr var ført i land og skipet kunne dokkes.
Det store tapet for tyskerne var skipet selv — og signaleffekten. Donau ble stående i Oslofjorden i syv år som et synlig bevis på hva to menn med en gummibåt og ti miner kunne utrette. I 1952 ble vraket hevet, omdøpt til «Bergensiana» og slept til opphugging i Bremerhaven. To skipsklokker fra Donau overlevde. Én henger i dag på Holocaustsenteret i Oslo. Én på Hjemmefrontmuseet på Akershus festning.
Max Manus ble fotografert ved siden av Donaus skipsklokke etter krigen — et bilde som siden er blitt ikonisk. Roy Nilsen, som var like sentral i aksjonen, ble drept bare 79 dager etter senkningen, 4. april 1945, da han gikk til dekkleiligheten i Bygdøy allé 117 og gikk rett i et tysk bakhold.
Donau-senkningen er i dag regnet som en av de mest teknisk vellykkede enkeltaksjonene Oslogjengen og Milorg gjennomførte. Men for mange er den uatskillelig fra det skipet en gang gjorde: fraktet 529 norske jøder mot en skjebne ingen av dem fortjente.
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946)
- Store norske leksikon / snl.no: artikkel om Max Manus og DS Donau
- Lokalhistoriewiki.no: D/S «Donau»
- Oslofjordmuseet: Skipsklokka — dokumentasjon om Donau og deportasjonene
- Wikipedia (en): Roy Nielsen — operasjonelle detaljer