Under treningen i England og Skottland begynte Max Manus og Joachim Rønneberg å tegne opp et konsept: magnetiske miner festet på skipssiden fra kajakk i mørket. En lang jernstang for å plassere minene nøyaktig under vannlinjen. Tidsinnstilte detonatorer som gikk av etter at sabotørene var trygt unna. Planen fikk ingen umiddelbar respons fra SOE-ledelsen.
Det var Gregers Gram som tok ideen videre. Han og Manus utarbeidet en langt mer detaljert versjon — med rekognosering, taktiske valgmuligheter og klare mål. Denne gang ble planen godkjent. De to SOE-agentene hoppet i fallskjerm over Østmarka øst for Oslo 12. mars 1943. Med seg hadde de ikke bare personlig utstyr og håndvåpen, men de første limpetminene som noen gang ble brukt i norsk motstandsarbeid.
Manus og Gram tilbrakte de neste seks ukene i Oslo — men starten ble langt vanskeligere enn planlagt. Like etter at de landet fikk Manus alvorlig lungebetennelse. Han lå sengeliggende i ukevis og klarte nesten ikke å stå. Gram overtok all planlegging, knyttet alle lokalkontaktene og sørget for at operasjonen holdt liv mens Manus kjempet seg tilbake til helse. Da Manus endelig var oppe igjen, hadde Gram allerede kartlagt havnen og identifiserte mål. De knyttet kontakt med to lokale Milorg-folk: Einar Riis Johansen og Halvor Haddeland. En femte deltaker, havnearbeider Sigurd Jacobsen ved Akers Mekaniske Verksted, fikk i oppdrag å plassere miner på skip inne på verftet.
Et kritisk sikkerhetstiltak ble bestemt: alle fire som padlet ut skulle bære britiske uniformer. På Bleikøya ville de etterlate britiske militæreffekter. Hvis noe gikk galt og de ble tatt eller drept, ville sporene peke mot britene — ikke mot norske sivile. Gestapo hadde vist igjen og igjen at de svarte på sabotasje med å skyte tilfeldige nordmenn.
Kvelden 27. april 1943 padlet de fire ut til Bleikøya der utstyret lå gjemt. De ventet på mørket — men natten ble ikke mørk nok. De ventet til mørket falt på — men natten ble ikke så mørk som ønsket. Skydekket løste seg opp i perioder og stjernelyset la seg over fjorden. For sabotører i kano på åpent vann er det nok til å bli oppdaget.
De valgte å gå likevel. Gram og Haddeland padlet mot lasteskipet Ortelsburg fra Hamburg, som lå fortøyd ved Bjørvika. De festet fire limpetminer under vannlinjen og nådde også å plassere miner på et annet skip, Sarpfoss. Manus og Riis Johansen padlet mot Grønlia der det store lasteskipet Tugela lå. Der festet de sine miner. Et fjerde mål — troppetransportskipet Winrich von Kniprode — ble oppgitt. Det var nattarbeid på kaia og for mye lys.
Etter aksjonen padlet alle fire mot Ljan. Der la de fra seg kanoene og forsvant inn i natten. Jacobsen hadde i mellomtiden forsøkt å plassere miner på skip inne på Akers Mekaniske Verksted — men der ble minene oppdaget og deaktivert før de detonerte.
28. april 1943. Minene på Ortelsburg eksploderte. Skipet sank på minutter. Tugela og oljelekteren fikk alvorlige skader og ble satt ut av spill i lang tid. I alt tre fartøyer rammet — to senket eller sterkt skadet, ett uten virkning.
Manus og Gram forlot Oslo for Stockholm samme dag. Ingen sivile nordmenn ble skutt i represalier — den britiske uniformstaktikken hadde fungert. Fra Stockholm gikk ferden videre til England.
— Store norske leksikon om Max Manus
Juni 1943. I en liten landsby i de skotske høylendene — Nethy Bridge — holdt kong Haakon VII en høytidelig seremoni. Max Manus og Gregers Gram ble begge tildelt Krigskorset med sverd for Mardonius-aksjonen. Det var én av få ganger under krigen at kongen selv overrakte Norges høyeste militære utmerkelse personlig.
Det var også en av de siste gangene de to var i fred. De returnerte til Norge i oktober 1943. Operasjon Bundle. Operasjon Derby. Og så kom 13. november 1944 og Plasscaféen.
Operasjon Mardonius er en sentral scene i filmen «Max Manus: Man of War» fra 2008. Av dramaturgiske grunner ble de to lokale Milorg-folkene Einar Riis og Halvor Haddeland erstattet av fiktive karakterer — deriblant en karakter kalt «Edvard Tallaksen». I virkeligheten deltok ikke Johan Edvard Tallaksen i Mardonius. Han var på dette tidspunktet i Storbritannia under trening. Men sammenblanding av navnene har bidratt til at Tallaksens innsats er blitt kjent for et bredere publikum.
- Store norske leksikon: Max Manus og Gregers Gram
- Lokalhistoriewiki.no: Operasjon Mardonius
- Wikipedia (en): Operation Mardonius
- Okkupasjonen.no: live-dokumentasjon 27.–28. april 1943
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945)
- Bernt Rougthvedt: Dødsspillet — en biografi om Gregers Gram (2012)