Etter Mardonius i april 1943 visste tyskerne at den norske sabotasjegruppen hadde slått til mot Oslo havn. De visste at limpetminer var blitt brukt. De visste ikke hvem, men de visste hvordan. Kaiene fikk kraftigere belysning. Vaktrutinene ble skjerpet. Patruljering i havnebassenget ble innført. Oslo havn i høsten 1943 var et fundamentalt annet sted enn havnen Manus og Gram hadde forlatt seks måneder tidligere.
I oktober 1943 hoppet de like fullt i fallskjerm over Østmarka igjen — denne gangen fire menn. Manus og Gram hadde med seg to nye Kompani Linge-karer: Einar Judén og Carl Fredrik Wiborg. Oppdraget var det samme som sist: tyske skip i det indre havnebassenget. Men forholdene var ikke de samme.
Kolbein Lauring hadde nettopp sonet over to år i tysk fangenskap — Møllergata 19, Åkebergveien og Grini. Han var løslatt, men ikke utmattet. Da Bundle-gruppen trengte øyne i havneområdet, skaffet Lauring seg jobb på en bunkerbåt. Dag etter dag patruljerte han havnebassenget, noterte seg vaktposisjoner, lysforhold og hvilke skip som lå hvor. Han sendte informasjon videre til Manus og Gram gjennom kurer.
Det var et ekstraordinært bidrag. En mann som nettopp hadde tilbrakt to år i tysk fangenskap valgte å gå tilbake til fronten — denne gangen i sivilklær på en bunkerbåt mellom tyske skip i Oslo havn.
De første månedene ble en lang rekke av mislykkede forsøk. Gummidraktene lekket — sabotørene ble gjennomvåte i det kalde havnevannet og måtte avbryte. Vaktholdet var for tett. Skipene lå for eksponert. Det ene forsøket etter det andre ble kansellert allerede i planleggingsfasen eller avbrutt ute på vannet.
Natt til 11. desember kom et nytt slag: Tor Stenersen og Martin Olsen ble overrasket av Gestapo i dekkleiligheten i Drammensveien 117. Olsen kom seg unna. Stenersen ble såret og fanget. Leiligheten ble ransaket — og der fant Gestapo limpetminer og annet Bundle-utstyr. Det tyske vaktholdet i havnen ble trappet ytterligere opp samme kveld.
Åtte dager senere, 19. desember 1943, oppstod det brann i et kullopplag på havneområdet Filipstad. Brannen nådde et ammunition-depot. 800 tonn amunisjon eksploderte i det som ble en av krigens mest dramatiske ulykker i Oslo. Sivile ble drept. Store deler av havneområdet ble skadet. Max Manus fant ut at det absolutt ikke var tidspunktet for sabotasje — eventuell ny sabotasje ville uunngåelig knyttes til Filipstad-ulykken og resultere i brutale represalier mot uskyldige nordmenn.
— Wikipedia, Operasjon Bundle
Natt til 23. februar 1944 var forholdene endelig akseptable. Gregers Gram og Einar Judén padlet inn til Honnørbrygga der den nybygde tyske patruljebåten Doggerbank lå fortøyd. 780 tonn. Helt ny. Akkurat levert til den tyske marinen i Norge.
Minene ble plassert mot skroget under vannlinjen. Neste morgen eksploderte de. Doggerbank la seg på den grunne havnebunnen. Båten hadde fått store skader og ble satt ut av spill.
Det var Bundles eneste vellykkede senkning — men den kom etter måneder som hadde testet grensene for hva menn kan holde ut av skuffelse, kulde, fare og mislykkede forsøk.
Etter Doggerbank-senkningen var det tyske vaktholdet i havnen så intenst at nye aksjoner ble vurdert som umulige. Manus reiste tilbake til Stockholm. Bundle ble avviklet som operasjon i april 1944.
Men arbeidet stoppet ikke. Manus kom tilbake til Oslo igjen — denne gangen som en del av det som etter hvert ble Oslogjengen. I juni 1944 forsøkte han og Gram å senke Monte Rosa fra gjemmestedet under kaiplanken. I januar 1945 senket han og Roy Nilsen Donau. Bundle var ikke slutten. Det var en pause — og en læreprosess.
For Gregers Gram var den siste aksjonen i november 1944. Plasscaféen. Han overlevde ikke skuddvekslingen. For Kolbein Lauring, som hadde spant fra bunkebåten gjennom de kalde vintermånedene, kom friheten i mai 1945.
- Wikipedia (no): Operasjon Bundle — fullstendig oversikt over hendelsesforløpet
- Store norske leksikon: Max Manus og Gregers Gram
- Lokalhistoriewiki.no: Operasjon Mardonius — kontekst og etterspill
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946)
- Bernt Rougthvedt: Dødsspillet — en biografi om Gregers Gram (2012)