Aksjonen mot Kirkeveien 90 var én av tre samtidige angrep mot Arbeidstjenestens (AT) arkiver kvelden 4. mai 1944. En mann ved navn Rolf ga ordren: AT-arkivene måtte ødelegges før tyskerne og NS fikk brukt dem til tvangsutskriving av norsk ungdom.
Tre kontorer var mål: Arbeidssentralens hovedadministrasjon i Heyerdahlsgate 1, der major Balke – selv samarbeidspartner med hjemmefronten – hadde samlet alle lister på eget kontor før han flyktet til Sverige; Wergelandsveien 3, for Oslo og Aker; og Kirkeveien 90, for Akershus. Wergelandsveien-jobben skulle egne hjemmefrontgutter ta seg av. Det var her Max Manus for første gang traff Roy Nielsen, som selv skulle falle for hjemmefronten omtrent ett år senere, 4. april 1945. Nøkkeltrikset der var enkelt: mens Roy holdt betjeningen opptatt ved disken, presset Dick Zeiner-Henriksen kontornøkkelen ned i en fyrstikkeske med plastilina og fikk et avtrykk – som Kolbein Lauring siden brukte til å lage en ekte nøkkel.
Kirkeveien 90 var langt vanskeligere. Major Jan Kielland bodde i bygningens 7. etasje og oppbevarte hele arkivet i egen leilighet. Gruppen gikk ut fra at han hadde direkte forbindelse til Victoria Terrasse – ett tastetrykk, og huset kunne bli omringet uten at de merket det.
De fikk laget nøkkel til hovedinngangen, men leilighetsdøren var umulig å knekke; Kielland brukte sikkerhetskjede om natten. Planen om å fire seg ned fra taket til verandaen ble forkastet – vinduene var lukket, og det ville vært vanskelig å åpne dem lydløst. Til slutt sto én løsning igjen: gå rett på, ringe på, og forsøke å sette majoren og eventuelle gjester ut av spill før noen fikk varslet noen.
De siste forberedelsene ble gjort hos en av gruppens dekningsverter, fru Kirsten Riiser Larsen – kald, rolig og fullt klar over hva hun gjorde. Utstyrslisten var lang: brannbomber, plastikksprengstoff, jernsag, verktøy, kloroform, silkesnor og masker. Av våpen tok de med en stengun og tre håndgranater, i tillegg til pistolene de alltid bar.
Rundt klokken 19.30 fikk Dick Zeiner-Henriksen skriftlig ordre: han skulle stå i gårdsplassen med utsyn til inngangsdøren og varsle ved fare. Fire andre gutter fikk hver sin inngang å vokte, med beskjed om å slå alarm og skyte varselskudd mot eventuelle tyske eller statspolitibiler.
Gregers, Tallaksen og Max Manus tok heisen opp, men stanset på 6. etasje for en siste sjekk. Tallaksen og Manus ble stående der mens Gregers alene kjørte videre til 7. etasje. Han ringte på med et falskt NS-merke festet på frakkeoppslaget og sa han hadde en beskjed til major Kielland. Jenta som åpnet, satte døren på gløtt – og lå bevisstløs på gulvet et øyeblikk senere.
De gled inn på gummisålene sine, og møtte en overraskelse: leiligheten var tom. Kielland var ute på et NS-møte, og jenta – som fortalte at hun ikke var overbevist nazist, men hadde leid rommet fordi det var eneste sted hun fikk losji – hadde fått streng ordre om ikke å lukke opp for noen. Gregers og Tallaksen brøt opp arkivskapene uten problemer og brente tusenvis av navn i peisen.
Etter halvannen time, nesten ferdige, hørte de plutselig skudd fra gaten – og nesten samtidig ringte varslingsklokken. De måtte ut, uansett hva som ventet. Nede small det vilt. Manus gikk først med stengunen; Tallaksen måtte snu og løpe opp igjen etter en nøkkel han hadde glemt, midt i kaoset. Gregers, ufattelig kaldblodig, løftet hatten for naboer som kom ut for å se hva som skjedde, og ønsket dem god aften.
I gårdsplassen ventet Dick på kne bak en vedstabel med pistolen rettet mot porten – så nære var forvirringen at Manus nesten skjøt ham ved en feiltagelse.
Gregers, Tallaksen og Dick kom seg sammen ut porten. Manus løp derimot rett ut i selve Kirkeveien alene – og fant seg omringet, med sperringer både i Suhms gate og på to steder i Kirkeveien. Han dro pinnen ut av en håndgranat, men gaten var full av nysgjerrige tilskuere, så han måtte skru løs bunnlokket og fjerne detonatoren i stedet for å kaste den.
To statspolitifolk kom mot ham med hevede revolvere og ropte at han skulle stanse. Manus åpnet ild med stengunen mens han bannet og kommanderte på engelsk – begge gikk ned, men nå syntes hele gaten å skyte mot ham. En kule streifet halsen hans. Kolben på stengunen var glemt igjen, så han måtte skyte fra hoften, noe som gjorde ilden mindre treffsikker. Ved neste sperring fikk han sendt en salve over hodet på folkene der, og fikk øye på en mann med sykkel. Han ropte at mannen fikk velge mellom sykkelen eller livet, kapret sykkelen mens mannen sto måpende igjen, og syklet tvers gjennom statspolitisperringen til han nådde Majorstua, der han kastet stengunen fra seg.
Blødende og overbevist om at han var dødelig såret, ringte han fra Ljan stasjon til fru Riiser Larsen for å sikre at alle spor ble fjernet. Deretter syklet han videre – en tur på rundt tre mil – til en kontakt han kalte «den gamle krigeren Martinsen», der han ankom ved daggry.
Andre steder gikk det nesten like galt. Ved Heyerdahlsgate mistet en av Rolfs folk en sikret håndgranat på gulvet under en våpeninstruksjon i en kjeller med åtte mennesker til stede. Ved et mirakel tente aldri selve sprengladningen; kun en kvinne, «Vesla» Halle, ble lettere skadet — hun fikk knallhylsen i kneet, skriver Max Manus. Ved Wergelandsveien 3 mistet vaktene motet da de så lys tennes på kontoret og trodde det var en felle – jobben ble avlyst den kvelden.
Av de fem vaktene i Kirkeveien slapp Dick Zeiner-Henriksen og Hans Petter Styren unna. Styren – sønn av direktøren for Askim Gummivarefabrikk – ble truffet av tre skudd under fluktforsøket, men rømte til Sverige tre dager senere. De tre andre – Lars Emil Erichsen (22), John Hatland (20) og Per Arne Stranger-Thorsen (21), alle i avgangsklassen ved Vestheim gymnasium – ble tatt til fange på stedet.
Som gjengjeldelse for den landsomfattende AT-sabotasjen skjøt tyskerne totalt elleve norske patrioter. De tre unge guttene fra Kirkeveien ble stilt for SS- und Polizeigericht Nord 24. mai 1944 og skutt i Trandumskogen dagen etter, 25. mai 1944. Hatland og Stranger-Thorsen ble bisatt sammen 11. juli 1945, i Det nye krematorium.
Hans Petter Styren var bare 19 år da han ble vervet av Dick Zeiner-Henriksen høsten 1943 — dekknavnet hans, «Timo», var en forkortelse av Timmosjenko, etter den sovjetiske generalen som ledet Den røde armé ved Leningrad. Kirkeveien 90 ble hans første oppdrag sammen med Max Manus og Oslogjengen. Etter fluktforsøket og de tre skuddene fikk han base blant de norske spesialstyrkene i Stockholm, der han gjennomførte flere væpnede oppdrag for Hjemmefronten i Osloområdet og Halden ut krigen.
Styren traff aldri Max Manus personlig under krigen selv. Møtet kom først tiår senere, under premieren på filmen om Max Manus, der han for første gang også hilste på Gunnar Sønsteby. Noen år etter krigen hadde han fått et brev fra Manus, som takket ham for å ha reddet livet hans under aksjonen i Kirkeveien. Historien hans ble første gang fortalt offentlig 85 år gammel, i NRK P2-programmet «Museum» i mars 2009.
Gruppen fant senere ut hvordan Statspolitiet fikk nyss om aksjonen: den fryktede angiveren dr. Hans Eng – statspolitilege og selv overlevende etter et mislykket Milorg-attentat i august 1942 – bodde i samme boligkompleks. Han brukte sjelden sin egen leilighet i Kirkeveien 90, men var der akkurat denne kvelden. Alltid på vakt, fattet han mistanke til en av vaktguttene og ringte selv opp Statspolitiet.
Manus' bok inneholder et håndtegnet kart av åstedet, med inngangsporter og vaktenes plasseringer, oppgangen til Kiellands leilighet, fluktruten hans egen ut mot Majorstua, punktet der skytingen startet, mannen med sykkelen, og selve fluktveien ut Kirkevegen.
- Max Manus: Det blir alvor (1946), lest i Nasjonalbibliotekets digitale utlånstjeneste – primærkilde for handlingsforløp og detaljer om flukten
- Oslo byleksikon (oppslag «Kirkeveien»)
- Norsk Wikipedia («Aksjonen i Kirkeveien 90»)
- Store norske leksikon (Oslogjengen, Gunnar Sønsteby)
- okkupasjonen.no
- NRK P2, «Museum» (mars 2009) — Hans Petter Styrens historie, ved Øyvind Arntsen og Knut Reidar Andresen
- Stiftelsen Trandum — om Erichsen, Hatland og Stranger-Thorsens skjebne i Trandumskogen
- Skuddspor på stedet i dag er basert på egen befaring